Historier fra leiren

Anekdoter fra leiren (Hans Fredrik Dahle)

Lutvann har hatt mange skrivemåter, fra okkupantenes Luttvann og Lutvatn, til leiren etter 1976 da Heimevernet overtok fikk det nåværende navn Lutvann. Det har for øvrig alltid stått på bussene i alle år fra 1958.

Prolog

Man må ha klart for seg at Lutvann ikke bare var en sambands- og radarskole i Luftforsvaret , men et helt samfunn med mange medspillere. En drøy mil fra Oslo sentrum levdes livet der oppe i skogen, 230 m over havet, med sin egen rolige puls.

Lutvann var en viktig del av Luftforsvaret innen teknisk bransje. Men i skolesammenheng hørte også operativt samband med i dagliglivet, med mange spennende aktører.

(I en oversikt over virksomheten på Lutvann i 50-60 årene ville et organisasjonskart vært til hjelp, også for dem som skal lese om Lutvanns saga i fremtiden.)

Rundt 1960 var Lutvann oppdelt i en administrasjonsgruppe under ledelse av major Hope, og en skolegruppe hvor ledelsen stadig endret seg. I denne tiden hadde vi major Buresund, major Magnussen, den markante major Aag og Major Nylænder som skolegruppesjefer.

Løytnant Liland og Dahle hadde tillitsverv i Befalsmessen, og kan derfor gi noen historier derfra. Det blir opp til redaksjonskomiteen å "sensurere" historiene ut fra regler om personvern. Dog må det anføres at bringes personvernet for langt, blir det heller ingen anekdoter.

Et 40 års tilbakeblikk (av en senere oberst i teknisk bransje)

Det var en mørk og regnfull natt. En sliten flysoldat slet seg opp de sølete bakkene fra Trosterud, bussen gikk ikke lenger den gang. Formen var dårlig etter 10 dagers opphold på feltsykehus på Kjevik, rammet av Asiasyken som mange andre i 1957. Nå slepte han sine militære effekter mot Lutvannleiren. Et flakkende lys i det fjerne viste vei. Leid milde ljos, som skulle endre livet i 40 år.

Vakten henviste til Daghavende sersjant, og turen opp gjennom leiren fortsatte. Der ble jeg spurt om jeg ville bo sammen med kameratene fra Kjevik, og ble henvist til brakke 24. En mørk sti førte fram til et svakt utelys på en falleferdig tyskerbrakke - nr 24. Men det var i hvert fall venner der; Fjæra, Mjæla og de andre fra rekruttskolen på Kjevik. De kunne fortelle at br. 24 var uten vann og toalett, lys og strøm bare av og til, og oppvarmingen måtte vi selv ordne med. Men det var i hvert fall en militær seng å hvile i.

Det var intensivt undervisningsopplegg på Lutvann i de dager, og nye kurs startet annenhver måned og varte i nærmere 1 1/2 år. Luftforsvaret hadde et umettelig behov for teknisk befal, og utviklingen gikk raskt. Norge hadde ikke andre utdanningstilbud i elektronikk i storskala så kort tid etter krigen. De som ikke fikk fast tilsetting i Luftforsvaret, hadde ingen problemer med å skaffe seg gode jobber i det sivile markedet. Undervisningen på Lutvann var anerkjent og holdt høy standard.

Men de ferske flysoldatene i brakke 24 så nok ikke perspektivene. De hadde mer enn nok med å tilpasse seg de primitive forholdene. Etter en lang dag på skolen, måtte man få varme i den gisne brakka. En haug med kull ble funnet like ved, og vaskebøtter ble begjærlig fylt av stivfrosne fingre. Snøen var ingen hindring, for våt kull brenner like godt. Så det ble varmt nok til felles lekselesning, hvor gode kamerater lærte mye av hverandre.

Denne beskrivelsen av Lutvann i 1957 er tatt med for en utfylling av tidsbildet. Når dagens ungdom klaget over manglende "luksus", fikk sjefen for det tekniske skolesenteret på Kjevik 40 år senere uttrykt et visst overbærende smil og kanskje manglende forståelse, ut fra sitt mantra: - Av og til må man være litt kynisk...

Anekdoter fra livet på Lutvann
Episoder fra Befalsmessen
Etter at Lutvann ble befalskole i Luftforsvaret førte dette til at de uteksaminerte sersjantene ville "rase ut"" etter nærmere 1 1/2 års stram disiplin. Etter noen år på Østmarksetra, med noen utagerende hendelser, bestemte stasjonsjefen at disse avslutningsfestene skulle avholdes innen leiren i mer respektable former, og uten noen form for dekning i media eller lignende.

De ferske sersjantene ankom Befalsmessen med en rimelig form for ærefrykt. Det tidligere forbudte område skulle nå angripes på bred front. Med andektighet nærmet de første seg BAREN, og den modigste av dem fremmet sitt ærend: Jeg kulle gjerne ha et glass brennevin.

Tenk om dagens ungdom hadde hatt en slik uskyldsren tilnærming til de edle dråper! Det hører med til historien at var noen på festene utagerende, så var det gjerne deres nærmeste befal og instruktører.

I baren i Befalsmessa var det en hevd å kunne kjøpe seg "noe godt med hjem". Ikke helt lovlig, men dette ble omgått ved at man deponerte drinkepris, og så leverte "lånet" tilbake i løpet av 3 dager. Ellers ble pengekonvolutten sprettet og innholdet slått inn på kasseapparatet.

Kaptein Skovdahl deponerte for 2 flasker Brandy Spesial, og dro av sted med sin fangst. En drøy uke etter kom han til messen med 2 flasker for innlevering og avhenting av likvidene. - Sorry, ble han møtt med i baren, - de pengene er nå slått inn på kassen som en del av normal omsetning. Kapteinen ble mektig vred, og skjente på barens betjening av gode kunder. Etterhvert kom det liksom et forklarelsens lys over hans åsyn, da han utbrøt - Jamen da er jo disse flaskene mine! Det var de jo, og kapteinen forlot messen i en lykkelig tilstand.

Major Hope I
Luftforsvaret utga et nytt "Reglement for den indre tjeneste", og stasjonsjefen, oblt. G. H. Aasen samlet alt befal i befalsmessen til en gjennomgåelse av nevnte reglement. Major Hope hadde som oppdrag å lede oss gjennom dette høytidelige dokument. Alle våknet da han kom til et avsnitt om befalsforlegningene: -Misbruk av alkohol på befalsforlegningene er ikke tillatt, siterte majoren, og tilföyde: " Siden all bruk av alkohol er misbruk, skal alkohol ikke forekomme på befalsforlegningene!" Da grep stasjonsjefen inn, og erklærte at dette var en altfor streng fortolkning av regelverket. Majoren måtte gi tapt, til beboernes store glede.

Major Hope II
Dahle forteller: Etter mange års tjeneste annetsteds i Luftforsvaret avla jeg Lutvann et besøk, og oppsøkte major Hope på hans kontor. Vi hadde en hyggelig passiar. Etterhvert begynte det å suse i et skap bak ham, og det viste seg å være en vannkoker. Han tilbød elskverdig en kopp Nescafe, men jeg avslo dette på en hyggelig måte. Høflige var dog ikke de etterfølgende uttalelser da han slo resten av det kokende vannet ut av vinduet. Det viste seg at arbeidere var i gang med å pusse opp fasaden på Radarbygget, og de satte liten pris på å bli varmebehandlet. Så stygge ord hadde jeg ikke hørt siden rekruttskolen. - Hehe, var det folk der, sa major Hope tørt med sin nordlandske aksent..

Ingeniør Halvorsen.
De tekniske elevene skulle ikke bare studere radio- og radarteori, men også få opplæring i praktisk arbeid. Dette omfattet verktøylære, metall- og loddearbeider på elektroniske komponenter. Undervisningen foregikk i en falleferdig liten brakke, br 3. Inne var det omtrent like primitivt som i brakke 24. Her residerte ingeniør Halvorsen. Hans klassifisering av grupper filer ble legendarisk: " --- Vi har 3 typer filer, nemlig flate filer, runde filer og alle andre slags filer ---". Dette var selvsagt viktig informasjon før vi begynte med vårt svennestykke, Kortslutningsboksen. Et stykke aluminium skulle bukkes og hull til plugger skulle stanses ut med noen slitne såkalte Q-max. Selvsagt skulle det også files en del. Fra en oktalplugg på den ene siden gikk det ledninger og koaksialledning til en bnc-plugg i den andre enden. Disse skulle kunstferdig loddes til ører på bakelittstriper og syes nennsomt med tråd. En fullstendig unyttig gjenstand, og totalt 60 timers demotivasjon for elevene. Senere flyttet ing. Halvorsen til lyse og vennlige lokaler, og kortslutningsboksen ble erstattet med en hi-fi forsterker. Da øket fagets anseelse og interesse blant elevene.

Som Don Quixote i middelalderen minnet ing Halvorsen om Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Han ble vel aldri tatt helt alvorlig og ble kanskje gjenstand for noe mobbing, selv om dette begrepet ikke eksisterte den gang. Store-Hansen på radioverkstedet var ikke nådig:" - Du Halvorsen, dette ing. du skriver foran navnet ditt, betyr det Ingval?.."

Depot-Jack.
Stabsersjant Henriksen het ikke det, men han styrte klesdepotet med myndig hånd. Det var ikke greit for en skarve menig å opponere mot servicen på depotet. Man følte seg liten der. Skranken var høy, og gulvet på innsiden hvor betjeningen sto var høyere enn utenfor. Bytting av tøy skjedde til bestemte tider, som ikke kunne fravikes. Jeg kom med et par vonde sko, og min forklaring om at jeg ikke kunne gå i disse, ble bryskt avfeiet med, - da får du løpe i de!! Neste!! Om depot-Jack fortelles det at han en gang stilte på hovedoppstilling med 12 flasker pils innenfor uniformsjakken. det holdt vel til lunch, skulle man tro.

Stabsersjant Støa.
Lutvann var et sted langt oppe i skogen med mange orginaler samlet. Der var også stabsersjant Støa. Han hadde flere funksjoner i sin tid på 60-tallet, som han hadde inntil sitt inkompetansenivå innen hver gren. Han var leder for våpenlageret i kjelleren på br. 50, (nå revet). En dag pusset han et gevær. I strid med alle mulige forskrifter gikk et skarpt skudd av og opp gjennom taket. Over holdt forsyningsavdelingen til. Kaptein Sandnes unngikk døden takket være et anfall av kaffetørste. Han forlot sin kontorstol sekunder før Støa leverte sitt famøse skudd, som gikk tvers gjennom kapteinens stol.

Støa fikk ny jobb som brannsjef, og flere av hans brannøvelser endte med forferdelse. (Min kommentar: Jeg var selv brannvakt på Lutvatn mens Støa var brannsjef og det var en lidelse å gjøre noe under hans ledelse. Så lenge vi elevene fikk styre alene gikk det bra. Etter at jeg var ferdig på Lutvann, skjedde det utrolige. Brannstasjon brant ned under en brannøvelse. Det var visst eneste brannen som skjedde på Lutvatn- Gunnar)

Ellers er det mange anekdoter om gamle Lutvann mens Nicolaysen var sjef og Laache skolegruppesjef. Man har hørt at velvillige offiserer kjørte sjefen hjem i trillebår ved stengetid i messen. Om Laache er det fortalt mange ting om hans forsnakkelser. Men da bør historiene komme fra de som har opplevd dette selv. 

Ellers kunne det være en ide å arrangere en workshop blant de gamle i den hensikt å samle stoff. 

Vennlig hilsen Hans.

Da stasjonsjefen skulle innpassere.

Hans Fredrik Dahle forteller at da en av hans medelever stod portvakt hendte følgende. Det var vinter og snø på veien. Været var fint og mange benyttet dagen til å gå på ski. Derfor var det også mange som passerte inn vakta på ski. Vaktsoldaten hadde nok litt problemer med å kontrollere alle, men han kjente jo de fleste, så stort sett gikk det greitt. Så kom det inn en høy voksen person gående på ski. Det var stasjonsjefen som også denne fine dagen hadde tatt seg en tur ut i det flotte terrenget rundt Lutvann. Vaktsoldaten gjorde ingen tegn til å kontrollere han, hvorpå Stasjonsjefen spurte :"Skal du ikke kontrollere om jeg har angang til leiren her?" "Nei" svarte vaktsoldaten, "Deg kjenner jeg da igjen, er ikke du en av fyrbøterne i leiravdelingen? "  Om han senere måtte møte hos adjutanten for å forklare seg nærmere er usagt.

Jeg vokste opp i Lutvatnleiren

Det var artig å se bilder fra stedet jeg vokste opp. Familien min flyttet dit i 1960 og vi bodde der til 1970. Faren min (Sverre Liland) jobbet bla med kryptering. Moren min jobbet en stund på sentralen. Vi barna hadde en trygg og fin oppvekst i leiren.
Husker spesielt bading med soldater som badevakter og rundene rundt kassernene for å lete etter spennende blader mm.
Det var også gøy å marsjere sammen med de nye soldatene. Vi barna hadde pinner eller hjemmelagde gevær. Vi ble flinke etterhvert og kunne alle kommandoene. Husker også matsignal og rosignal og familiefestene i Messa. Har kanskje noen bilder jeg kan sende etterhvert. Artig at noen tar seg tid til å ordne en side om Lutvatn.

Merethe Liland

Adjutanten på Lutvatn

Dagfinn Ek var adjutant på Lutvatn mens jeg gikk der, og etter hva jeg har forstått var han der det meste av tiden mens skolene på Lutvatn eksisterte. Han var kjent som en flink forhører og hadde jobben med å avhøre elever som hadde forbrøtet seg mot leirens og luftforsvarets reglementer. Selv husker jeg han fra en gang jeg ble innkalt. Jeg hadde glemt å stille i vakta til tjeneste - Hadde mesteparten av tiden på Lutvatn som brannvakt, og da slapp vi unna S.sjt Tønnesen i vakta.

Samtalen gikk omtrent slik: "Nå korporal - jeg har fått beskjed om at de ikke har stilt til tjeneste i vakten."
svar: "Beklager så mye adjutant, men jeg har gått brannvakt og var ikke klar over at jeg var satt opp på tjeneste i vakta"
"Korporal - tiltal meg som løytnant - har du ikke lest dagsorden?"
svar: " Beklager løytnant - men jeg har vært svært opptatt med skolearbeidet. Jeg stilte på vakt så fort jeg ble gjort oppmerksom på det fra medelever."
" Korporal - dette er svært uheldig - men jeg skal overse dette for denne gangen - la det ikke gjenta seg."
svar " Takk løytnant - det skal ikke gjenta seg."

Det var det nærmeste jeg kom til refs på Lutvatn.

Ellers husker jeg jo at han var kamerat med Lt Pete Iwers - Velferdsoffiseren. De to var stamgjester i baren. Husker godt at Iwers frarådet oss fra bruk av alkohol - det skulle vi voksne ta oss av sa han videre. Ek var en god svømmer og stuper. Han brukte bassenget på Lutvatn flittig om sommeren. En historie som ble fortalt på Lutvatn var at han sammen med Pete Iwers hadde tyvlånt en trikk etter en fuktig aften på byen. Detaljene om dette hadde det vært artig å høre om.

Senere har vi funnet en del andre opplysninger om han.
Dagfinn Ek var flyelev på kullet 1939/40, men fikk ikke fullført utdannelsen på grunn av krigsutbruddet. Dette var i Marinens flygevåpen som det het den gang. Hvorvidt han senere fullførte utdanningen og hva som sjedde under krigen vites ikke på nåværende tidspunkt.

Gunnar Halvorsen

Ski, studier og diverse porter - Øyvind Roth

"Forulemping av av ski materiell"

Det var en søndag morgen vinteren 1962 hele kasernen ble beordret å ta oppstilling av daghavende v/sjt Eilertsen. Rett i ryggen til de grader at det var nummeret før han tippet bakover, holdt han en tordentale om at det skulle bli avhør på hans kontor inntil de skyldige som hadde "forulempet ski materiell" ble tatt.
Bakgrunnen var at Lars Urholt og jeg hadde kommet sent tilbake en lørdagskveld og fant ut at vi skulle plassere ski og staver opp mot dørene slik at hvis noen åpnet en dør ville fallet lage rabalder og ekko, og sette i gang en kjedereaksjon.
Men tro i tjenesten, hadde v/sjt Eilertsen tatt en inspeksjonsrunde og notert seg det hele, bl a at min og Urholts dør var uten ski. Hugo Løe som delte rom med Urholt hadde vært på rommet hele kvelden og sovnet tidlig. Han ble den første som ble avhørt og visste og husket naturligvis ingenting. Dermed var han hovedmistenkt inntil Urholt ble avhørt. Han kunne fortelle v/sjt Eilertsen at grunnen til at det ikke sto ski på hans dør var at han måtte fjerne de da han kom hjem.
Urholt ga meg et kvikt tips hva han hadde sagt og da min tur i avhør kom, kunne jeg si det samme. På forespørsel fra v/sjt Eilertsen måtte jeg jo si meg enig i at det var forferdelige greier som hadde skjedd og håpet at synderne ble avslørt.
På grunnlag av klokkeslettet oppgitt vi kom hjem, ble fokuset for avhørene rettet mot et tidligere tidspunkt. Mens andre sto i kø for avhør, kunne Løe, Urholt og jeg, som totalt utenfor mistanke, nyte søndagen i ro og mak :-)

Studiteknikk                           

En form for uskyldig Jantelov og med komisk skjær over seg, gjorde seg gjeldene på Lutvatn.
De som gjorde godt uten å tilsynelatende å lese var " skarpe". De som gjorde det godt ved ganske enkelt å jobbe var "megapunch". Det resulterte i at noen
leste i ”smug”.
Derimot de som gjorde det dårlig, fikk inndratt kveldsperm, og måtte stille i klasserommet til ekstrahjelp og undervisning. Det resulterte i mye hyl og skrik men jeg må jo si at det egentlig var fornuftig tatt i betraktning av at vi gikk på Lutvatn for skattebetalerenes regning. Jeg tror ikke de berørte i dag har noe å innvende mot tiltaket.
En av dem som ikke kom over "terskelen" ble oppsøkt av ltn Farbrot midt i en time og henvendte seg til en av elevene.
På beste dialekt kom det fra vedkommende " å e det nå a' "
"Kurset er slutt" kom det kontant fra ltn Farbrot.
Diskresjon gjorde seg ikke akkurat alltid gjeldene.      
 
Lutvatnporten og andre " porter"

Alle som har vært på Lutvatn har et forhold til Lutvatnporten. Det var denne vi dro gjennom i forbindelse med øvelser i Østmarka enten det var ski eller i et eller annet løp og søndagsturer for den saks skyld. På dagtid var den som en hvilken som helst annen port. Men på nattestid var det noe helt annet. Da var den et skrekkens sted. Lutvatnporten i enden av smal grusveg dekket av nærmest ovehengende trær og intet lys, fikk pulsen til å stige når man famlet seg nedover grusgangen som streifvakt nattestider med Mauser over skulderen og med sansene i spenn. Man kunne jo treffe på "sinnsyke" fra Dedichen (en psykiatrisk klinikk i nærheten). Det verserte mange historier om det, inklusive at det nærmest på hvert kull hadde vært noen som hadde skutt på pumpehuset ved at det plutselig kunne finne på å starte med alskens skumle lyder. Så med alle historiene som "ballast" var det ikke rart at hjertet hamret og adrenalinet flommet og ble åsted for diverse "skyteepisoder".

Da er det noe helt annet med "velferdsporten". Betegnelsen referer seg til et hull i gjerdet ca 100 m opp fra snuplassen ved Hovedporten. Det var en kjærkommen inngang til leiren når man hadde week-end permisjon.
Da skulle man jo holde seg vekke ellers mistet man permisjonen. Ved å snike seg inn via "velferdsporten" kunne mann trygt sove i egen seng for så å forvinne ut igjen neste dag med permisjonen i behold. Jeg har mange ganger lurt på hvor lenge dette hullet eksisterte men det ble aldri "tettet" i den perioden jeg var på Lutvatn.

Den store dagen

For meg og mitt kulls vedkommende var den store dagen vi så frem til 19 desember 1962. Serviceuniformen kom på, stålfjæren i skjermluen fjernet eller vrengt å vridd på for å få den rette ureglementerte fasongen. Så var det å stå foran speilet og rette på detaljene som inkluderte nypussede ferdighetsmerker og se at de 3 vinklene syntes. Korrekte militære hilsener ble også utført mot speilet.
Deretter ble det utdeling av vitnemål av generalmajor Helge Mehre og tilhørende middag i befalsmessen med bar innen kort rekkevidde. Dermed var vi blitt tekniske sersjanter, avlønnet hele to lønnsklasser over vanlig dødelige sersjanter. Ikke rart vi var stolte.
Beordringen hadde vi fått et par dager i forveien. Noen fortvilte og andre var lykkelige over tjenestestedet.
Hele seansen er et minne som langt overgår det jeg følte da siv.ing utdannelsen ble avsluttet flere år senere. Det tror jeg er gjengs for mange.
Eneste skår i gleden var at bransjemerket, som dengang var et skjold sydd på ene skulderen,var blitt "forbudt" . Dette ble gjentatt i senere rundskriv mens jeg befant meg i Finnmark. Kun flyvingen, navigatørvingen, skyttervingen  og maskinistvingen skulle tillates såvidt jeg husker. Senere ble jo det forandret heldigvis, men den dag idag er jeg forundret over mangel på psykologisk innsikt som forbudet innebar.


PS!
Ser at der er betraktninger rundt nummerering av kurs, ref Erik Tømte. Jeg måtte inn på vitnemålet å sjekke, og hvis alle benytter noteringen der blir vel det hele konsistent?


 Øyvind Roth
GCI Marconi 2/62

Lutvatnminner - Erik Tømte

Angående det som er skrevet om: ”Spesialistkull 1/61 under rekruttskolen på Tromøy 4/7 – 11/9 1960.”

Jeg er ikke uenig i det som som er skrevet om «nummereringen» av kursene:

«De begynte på grunnkurs om høsten 1960. De forskjellige spes-kursene begynte i 1961.»

Men jeg må kommentere litt. Jeg gikk på «Radar-sikte-spes'en» på dette kullet, og har alltid ment at vi ble kalt «Spes 1/60» - fra vi begynte i september 1960 of helt fram til julen 1961. Jeg mener å huske at denne perioden var delt opp i 3 «Faser». Spesialiseringen var i tredje fase, og for oss mener jeg at vi fortsatt var Spes 1/60 sjøl om vi startet ”spesialiserings-delen” i 1961!

Jeg håper dette ikke blir oppfattet som kritikk – det er absolutt ikke meningen. Hele tiltaket er flott, og historienedskriving er jo mye «hukommelse», og noe fakta. Når noen tar sjansen på å begynne, må vi regne med at noe kan være litt annerledes enn det vi har gått og trodd mesteparten av livet. Etter hvert som flere kommer til blir sikkert resultatet bra.

Så litt videre til høsten 1960.

Det var 3 soldater på spes 1/60 som ikke kom fra rekruttskolen på Tromøya. Torleiv Gigstad hadde hatt ca 9 måneders tjeneste i hæren. Ove Furrebø og undertegnede, Erik Tømte, hadde gått Våpen-Mek. på Lista, og vi hadde hatt noen måneder våpenmekanikertjeneste før kursstart på Lutvatn. Da vi tre kom til Lutvatn, fikk vi beskjed om at kursstart var utsatt to uker og vi ble satt i grøftegraving. Det ble ny kabelgrøft mellom Portvakt og MT-garasjen.

Da endelig «flokken» var samlet på Lutvatn, ble vi delt i 2 klasser: Spesialistgrunnkurs 1/60 A med 22 elever, og Spesialistgrunnkurs 1/60 B med 23 elever – se navnelist nedenfor. Sjt Fjæreide ble «hovedlærer» (kanskje var tittelen noe annet), og det er mulig at Fjæreide fikk denne jobben først i Fase II. Fase I med mye matematikk, var ganske kort – muligens bare 6 – 8 uker.

Nå, da vi begynte på Lutvatn hadde det vært liten aktivitet der, og det var bare ett Spesialistkurs forran oss. De avsluttet til jul dette året. Det var vanlig på Lutvatn at det eldste kurset ble pålagt «Daghavende Elev», og vårt fikk kull dette oppdraget svært tidlig i tjenesten. Det var en «fordelen» med jobben som Daghavende Elev, og det var at vi slapp portvakt-tjenesten. Det var mange som ikke var særlig glad i å gå vaktrunden ned til pumpehuset på nattetid.

Da tida for Spesialiseringen nærmet seg kom det melding fra LOK om hvilke kurs som var aktuell, og hvor mange det skulle være på hvert kurs. Nå skjedde noe som vi etterpå fikk høre, at aldri hadde skjedd på Lutvatn før. Et par kvelder før svarfristen til LOK, møttes samtlige elever i de to klassene i ett av de største klasserommene i Radarbygget. Der ble vi enige om hvilket kurs hver enkelt skulle gå. Liste ble levert på Linjesjefens morgenen etter, og den ble sendt til LOK uten en eneste endring.

Kursene som var aktuelle for oss var: 2 stk Marconi Radar, Fjernskriver/Chiffer, Albatross, og Radar/Sikte.

På Radar/Sikte var Arild Syvertsen og Horgen hovedlærere. I en periode var Pedersen kalt inn fra Bodø til forsterkninger.

Da skøytebanen ble strødd.

     Alle som har vært på Lutvatn om vinteren husker vel at idrettsbanen ble omhyggelig måket og sprøytet av brannvakta når det var kaldt nok for dette. Selv gikk jeg brannvakt og husker mange kvelder hvor vi sprøytet banen til den ble skikkelig fin.
Gunnar.
                             -----------------------------------------------
     Wiggo forteller videre at han på den tiden var en habil bandyspiller, og spilte på Ullevåls juniorlag i serien. Lutvatn stilte gjerne lag i de idretter de greide å få til lag i. Lt Torekoven var en driftig idrettsoffiser og var svært ivrig på at guttene fra Lutvatn skulle gjøre seg gjeldene i idretts-sammenheng. Så var det altså slik at Torekoven hadde fått til en finfin bandybane på idrettsplassen ved hjelp av brannvakta. Isen lå der blank og innbydende for alle som var glad i å gå på skøyter.
     Da var det at det fatale hendte. Skolen skulle ha hovedoppstilling og adjutanten - Lt Eek beordret idrettsplassen STRØDD. Banen som hadde vært så fin, ble strødd etter alle kunstens regler, overvåket av adjutanten fra hans vindu i øverste etasje i radarbygget. Og så kunne skolens elever og instruktører stille opp ute på isen og bivåne at oblt Aasen kom skridende med lange majestetiske skritt. 2 skritt bak - men med betydeligere kortere skritt og raskere takt kom den noe mindre og bredere adjutant Eek haltende etter.
     Hovedoppstillingen gikk greitt, uten ulykker av noe slag, men om Torekoven gråt sine modige tårer etter å ha sett sitt verk gå heden vites ikke.

Wiggo Myrhagen

Parade for Kongen ved åpning av stortinget

Lars (Lasse) Urholdt forteller fra Stortingets åpning høsten 1962.
   
Soldater fra Lutvatn skulle være æresvakt ved åpningen av Stortinget høsten 1962. Jeg ble uttatt sammen med 30 til 40 andre elever. Vi ankom sentrum med buss som ble parkert oppe ved universitetet. Vingsersjant Eilertsen hadde kommandoen. Han marsjerte oss ned Karl Johan og stilte oss opp foran Staortinget. Her kommanderte han "på stedet hvil"; snudde så på hælen, masjerte rett over gata og videre inn på restaurant Blom!
    Her koste han seg nok med et glass øl, mens vi sto oppstilt i gata og gjorde ære på Lutvatn etter beste evne. - Men det skal sies til hans ære - at timing var han god på. - 1 minutt før kongen ankom var han på plass og kommanderte "Avdeling rett. På aksel geværrr! - Giv akt". Her fungerte alt som smurt -ølet var sikkert godt - og nervene fikk kanskje den medisin de trengte.

Skuddene ved Lutvatnporten

   Det må ha vært på høsten 1962. Lasse Urholt hadde fått tilsendt en liten spolebåndopptager fra sin far i USA. Dette var noe nytt for oss, og vi satt inne på rommet hans og snakket og sang inn i mikrofonen. Lyden var dårlig og "blekkaktig" og da vi la mikrofonen inne i en søppelkasse ble den ekstra "spooky". 
   Som vi alle husker så var veien ned til Lutvatnporten litt skummel å gå for vakta på kvelden og natta. Det ble sagt at vakta, som gikk med skarpe skudd, en gang hadde skutt, da pumpa i pumpehuset hadde startet under patruljeringen.
Vi satt nå der og moret oss med båndopptageren, da en eller annen fikk ideen: Hvorfor går vi ikke opp i åsen ved siden av veien til Lutvatnporten og skremmer vakta. Dette synes vi var en god ide og alle ville være med foruten Lasse som syntes at dette var et barnslig påfunn. Dette kunne være sånn ved titiden på kvelden, og vi rigget oss til i åssiden på venstre side av veien.
   Etter en stund kunne vi høre lyden av støvlene til vakta komme, og det var stummende mørkt. Da vakta hadde kommet sånn rett ned for oss ble det kastet en stein over på den andre siden av veien. Skrittene stoppet. En ny stein ble kastet og vakta ropte: Holdt, hvem der? En tredje sten ble kastet, og da smalt det to skudd. 
   Så redd har jeg aldri vært, jeg kunne faktisk høre kulene suse forbi øra mi. Den bratte åssiden opp ble tatt på rekordtid, og videre stupte jeg over toppen. Jeg løp igjennom skogen og tilbake på kaserna. De andre guttene skreik til vakta: Vakta, vakta vi overgir oss. Jeg var den eneste som kom unna. Jeg løp rett opp på rommet til Lasse, men døra var låst. Jeg banket på og skreik: Lasse, Lasse, vakta skjøt på oss, åpne døra! Innenfra kom det: Tull, jeg har lagt meg. Du kommer alltid med sånne rare historier Wiggo. Gå og legg deg.
   Det ble jo et svare oppstyr på grunn av skuddene, og vaktkommandør Henriksen  etterforsket saken. Det var ikke vakta som hadde skutt. En hadde kommet til vakta og sagt: Det ligger noen oppe i åsen der og skal skremme deg, jeg går først og skyter med fis. MP'n skulle finne ut hvem som hadde skutt, for det var jo ulovlig å oppbevare fis (rødplast-ammunisjon). Det ble inspeksjon av alle våpen på kvelden for å finne ut hvilket gevær som hadde blitt avfyrt, men synderen ble aldri tatt.
   Som sagt ble de andre guttene tatt og jeg måtte melde meg og si fra at jeg hadde vært med på "stuntet", men det ble aldri noen forføyning i saken. Men han som ikke ville åpne døra når jeg kom dritredd og ville inn, han satt og pusset geværet som bare f... Det skjønte jeg i ettertid. Men det er det bare Lasse og jeg som vet.
                                    Wiggo Myrhagen.

Lutvatnporten. Her med åpen personellport.

Lasses versjon av Skuddene ved Lutvatnporten

Lasse har skrevet og fortalt om sin opplevelse av hendelsen. Den er kanskje mer korrekt enn Wiggo sin, men det er jo alltid slik at man opplever ting på forskjellig måte og husker forskjellige ting. Etter å ha fått ny mail fra Lasse hvor han sier at Wiggos versjon er ok, blir ikke Lasses versjon utgitt nå. Vi får eventuelt se på et senere tidspunkt.

Elevfortelling fra 1950-Odd W. Ellevseth

LSS Lutvann feb-des 1950

Jeg begynte på radioteknikerkurs nr. 1/50, og som vanlig den gang ble vi satt til en ukes leirarbeid. Dette var i februar, midtvinters, og det en ukes obligatoriske leirarbeidet besto naturligvis mest av snømåking. vi ryddet snø til vi så mannen med ljåen samt vedkommendes nærneste familie. Leiren ble tip topp. NK, Kapt Laache, var storfornøyd med vår innsats og fortalte oss det på hovedoppstilling noe senere: "Radioteknikerkurs nummer en femti, har gjort en flott innsats med snørydding denne uken, jeg har stått i vinduet og sett på dere hele dagen"(!). Så gikk det opp for ham at dette nok var en lite heldig formulering, hvorpå han skyndte seg å tilføye: "Ja , jeg har jo naturligvis jobbet hele tiden"(!). Nu vel, vi skulle etterhvert bli mer kjent med den type utsagn.
   Under kurset falt det også i vårt lodd å være med å "døpe" nyankomne. De ble etter den tradisjonelle steinbæringen etc. til slutt stilt opp ute foran legebrakka (brakke 22?). Jeg husker at en av mine jobber var å luke ut de som var "medisinsk uskikket", og der sto vi fritt til å bestemme kriteria som da forståelig nok hadde stor spennvidde. En ung mann ble diagnostisert til å ha sjev ryggrad og ble øyeblikkelig dimitert der og da, samtidig som det høylytt ble kommentert at personellet ved sesjonenog rekruttskolen måtte ha sovet som ikke hadde oppfanget dette før. han forlot rekka i nedbrutt tilstand mens de andre sto lamslått tilbake. Husk dette var ungdom som hadde søkt opptak på Lutvann for å få en utdannelse innen elektronikk-faget og nå så sine fremtidsplaner bli brutalt lagt i grus. Nu vel, for å sigtere Birkeland igjen; også denne dåpen fikk en lykkelig slutt og det var på ny en lettet gjeng som bivånet  "avuniformering" av sine til da plageånder.
   Radioteknikerutdanningen den gang omfattet alt radioutstyr i Flyvåpenet, både bakke-, og flyradioutstyr, VHF-utstyret TX-1131, RX-1132(enkanals krystallstyrt bakkeutstyr) og flyradioutstyret Tr-1143(firekanals krystallstyrt, sleideoperert). Dette kjente vi radiotelefonister fra før, nå fikk vi i tillegg HF-utstyr som HF-1190, 1261(sendere, bakke), flyutstyr STR-9B(engelsk), TR-1154/1155, COMMAND-sett(amerikansk) nyttet i bl.a. PBY-5 Catalina.
   Et nytt fag for oss, telefon og linje, skulle vise seg å være det faget vi som kom til det senere K&V- sustemet fikk mest bruk for til å begynne med. Det ble undervist i av sersjant (?) Moe som jeg tror var sønn av en telegrafbestyrer, og som virkelig kunne dette. Jeg er Moe dypt takknemlig for det jeg fikk med meg av dette faget som vi ikke syntes var noe særlig spennende, men som skulle vise seg å være alfa og omega i vår tjeneste i ops-sentrene.
   Sommeren 1950 startet Koreakrigen og LSS Lutvatn ble satt i beredskap med forsterket vakthold døgnet rundt. Det ble nå satt ut vakter også ved de to VHF-peilestasjonene. En patrulje ble avvist av vaktposten der, da de ikke brukte det feltropet vaktene hadde fått oppgitt ved påtropping. Feltropet var skiftet ved midnatt uten at vaktene hadde fått besjed om dette. Patruljefører ville ikke gi seg med dette og meddelte triumferende : "Vi er ti mann - og dere er bare to!" "Det kan så være" kom det lakonisk tilbake - "men vi har SKARPT" ! En rask rådslagning blant de ti konkluderte med at svarene fra vaktene så absolutt hadde noe for seg, hvorpå det ble foretatt en taktisk tilbaketrekning.
   Stasjonsjefen, Major Harald M. Nicolaysen, "Nikken" eller "Hans Majestet" som han ble kalt etter initialene i fornavnene, var en fryktinngydende person som skremte vettet av de fleste nyankomne (og oss andre også). Han var av Little Norway-gutta og levde nok litt i krigen ennå. Mitt første møte med ham var under radiotelefonistkurset året før i mannskaps-spisesalen en middag hvor det ble servert kokt sei. Kokkegeniet hadde kokt fisken fordervet, tatt av det verste kokeskummet og deretter satt til jevning i kokevannet hvordet nå var "ei gørre" av fiskebiter, fiskebenrester, skinn og jeg vet ikke hva, samt gulrøtter og poteter.
         - For å sidet pent var det direkte motbydelig. -
Jeg kom fra kystbyen Kristiansund N hvor fisk ble ansett som gammel hvis den var eldre enn tredve minutter, reagerte spontant da jeg fikk satt meg ned og beskuet synet på tallerkenen. "Det er det j... jeg har sett" begynte jeg å si før jeg ble brutalt avbrutt med: "hold kjeft" fra de andre ved bordet. "jamen det går da ikke an å..." prøvde jeg igjen før jeg fikk "HOLD KJEFT F... F..." hvorpå de spiste for livet.
   Jeg satt ytterst ved bordet, og fikk nå en guffen følelse av ikke å bvære helt alene der, jeg fornemmet noe/noen bak meg, gløttet ned på gulvet ved siden av meg der jeg nå observerte to perfekt blankpussede skotupper fulgt av Flyvåpenets blå bukseben og deretter parkas. - Stasjonssjefens standard antrekk - !  Opp i rettstilling mens jeg ble inngående studert av to intense bebrillede øyne. "Hvor er nå de fra unge mann, som har så god forstand på fisk" ville sjefen vite. "Kristiandsund N, major" fikk jeg stotret frem mens jeg inne i meg forbannet kjeften min. (Noe jeg har hatt grunn til adskillige ganger i mine førtiogethalvt år i Luftforsvaret, som de som kjenner meg vet. )  - "Fra Kristiansund ? Javel. " sa Nikken, hvorpå han gikk videre mot kjøkkenet og forsvant. Jeg som de andre som nærmest hadde ansett meg som ferdigkremert, ble etterlatt i sjokktilstand. Hva nå?  - På kjøkkenet hadde Nikken, fikk vi vite senere, dratt kokken noe ettertrykkelig for å ha ødelagt maten. - Hvorfor ble ikke jeg desimert der og da? -  Vi fikk vite senere at Nikken selv var fra Kristiansund N !  - Jeg tør ikke tenke på hva som hadde sjedd hvis jeg for eksempel hadde vært fra Toten.
   Så på første oppstilling på teknikerkurset i 1950 kom Nikken og spredte sin vanlige uhygge blant oss elever. Det var uten unntak et eller annet å utsette på antrekket, uansett hvor mye vi pusset og gnidde fant han alltid noe å bemerke. Han skred langsomt bortover rekken og nærmet seg ubønnhørlig, og STOPPET så helt opp foran meg.  - Jeg givaktet så godt jeg kunne og mer til, men han gikk ikke videre. Der og da så jeg for meg et j.. år på Lutvann, for det hadde vi hørt hadde skjedd med andre som hadde falt i unåde hos Nikken.  - Så går han helt opp i fjeset på meg og sier så lavt at bare jeg hører det: "Jeg håper De liker fisken bedre nå, Ellevseth" samtidig som han uten å fortrekke en mine gir meg et antydning til et blunk med det ene øyet. - PHew!!
   Teknikerkurset ble forlenget med en periode på slutten for at vi skulle få med oss opplæring på radiolinjeutstyret AN/TRC-1 hvor FM-modulasjon ble introdusert, og vi var så ferdig med kurset i desember 1950, ble forfremmet til tekniske korporaler og Kjell Gustavsen og jeg ble beordret til LKT. Det var vi fornøyd med, han var fra Trondheim og jeg fikk kortere vei hjem. Før vi forlot Lutvann ble vi beordret oppstilt hvorpå NK takket oss for tiden på skolen. Han avsluttet med å be oss stille oss i ring rundt ham for at han, med sine egne ord: "ville gi oss sine beste lykkeønskninger i tillegg til reiseruten !" NK startet seremonien i nærheten av meg, og da han passerte meg på lykkeønskningsrunde nr to stoppet han i tydelig villrede noe bortenfor meg, kom så tilbake og spurte om han ikke hadde takket meg av før. - Det kunne jeg bekrefte, hvorpå han utbrøt: "De må da si fra da mann !"  - Nu vel - det er ikke så greitt bestandig.


Oddvar Lie's Lutvatnhistorie

   Jeg begynte i Luftforsvaret i august 1950. Først gikk jeg på rekruttskole i 2 mndr på Gardermoen flystasjon.
    Da rekruttskolen var avsluttet, ble jeg overført til Luftforsvarets sambands- og radarskole, Lutvatn. Skolen ga et veldig godt førsteinntrykk, bebyggelsen besto den gangen av en masse laftede tømmerhytter, som var plasert i terrenget uten at naturen omkring var blitt skadet av det.
    Disse hyttene var beboelseshus for befalet. For elevene var det brakker som ble nyttet både til oppholdsrom og overnatting. Brakkene var ikke særlig vakre å se til, men de lå plassert diskret i naturen og følgelig virket de lite skjemmende. Etter et halvt år flyttet vi elevene inn i nyoppførte betongkaserner som etter standarden den gangen var meget bra.
   Skolelokalene var av vanlig bra standard. Lokaliteten var helt ypperlig. Selve skolen lå i et skogholt isolert fra all ytre støy. Med bussen tok det kun 30 minutter å komme inn til Oslo sentrum.
   Det var tyskerne som hadde bygd leiren, den skulle tjene som et hvilested for slitne offiserer og soldater og samtidig gi muligheter for utdanning innen navigasjon og kommunikasjon.
   Ingen tvil om at tyskerne hadde god evne til å finne egnede plasser til sine aktiviteter samtidig som de hadde sans for at natur og arkitektur måtte være i harmoni.
   I utgangspunktet hadde jeg søkt om opptak på et telegrafistkurs, fordi jeg hadde registrert at hvis en i tillegg tok navigasjonsutdannelse ville en kunne bære en "ving" på uniformen tilsvarende det flyverne har. Dette hadde jeg lyst til å prøve.

   Ca 2 mndr etter oppstarten av kurset, kom skolesjefen inn i klassen og fortalte at etter at Norge var blitt medlem av NATO i 1949, hadde USA levert en masse krigsmateriell til Norge. Blandt krigsmateriellet var det betydelige menger av elektronikkutstyr. Dette, sa skolesjefen, betydde at behovet for radioteknikere var blitt større enn det skolen hadde planlagt. Spørsmålet var derfor om vi som gikk på telegrafistkurset var villige til å konvertere til radioteknikerutdannelde.
   Etter en del forhandlinger, ble vi enige om å starte på en slik teknikerutdanning under forutsetning av at vi skulle få anledning til å fullføre telegrafistutdannelsen. Slik ble det. Vi skrev under på at vi skulle få 2 mndrs telegrafistutdanning før vi fremstilte oss til eksamen. I praksis betydde dette at vi skulle prøve å ta telegrafisteksamen på 4 mndr. Vi fikk med andre ord 2 mndr skole i telegrafi før teknikerutdanningen og 2 mndrs forsert trening etterpå. Det var under halvparten av ordinær skolegang.
   Akkurat før vi skulle ta eksamen i telegrafi, kom skolesjefen inn i klassen for å fortelle oss hvilke stasjoner vi ville bli postet til etter at utdanningen var ferdig. Når han kom til mitt navn sa han at jeg var påtenkt å bli instruktør på sambandsskolen i matematikk og elektronikk. Jeg takket så mye for tilliten som var vist meg og sa at jeg gjerne kunne tenke meg å bli instruktør, men at jeg gjerne ville være på en utestasjon først for å lære litt om hvordan elektronikkutstyret ble vedlikeholdt. Dette var noe jeg mente ville gi meg erfaring som ville styrke meg i instruktørjobben. Skolesjefen reagerte positivt på forslaget mitt, slik at når jeg hadde tatt telegrafisteksamen kom det beordring til radioverkstedet på Gardermoen flystasjon.

   Her begynte jeg med å kontrollere og vedlikeholde elektronikkutstyret som var installert i de flyene som var operative på stasjonen. Jeg syntes det var veldig interessant å måle og kontrollere dette utstyret. Var det noe som ikke fungerte som det skulle, tok jeg det ut av flyet og brakte det til radioverkstedet for nærmere undersøkelse.
   På verkstedet hadde man testbenker og spesialutstyr for den enkelte utstyrsgruppe samtidig som det var prosedyrer for hvordan de enkelte kontroller og justeringer skulle utføres. Noen ganger måtte man selvfølgelig skifte ut defekte komponenter, men ofte var det bare justeringer og trimming som skulle til. Før man tok å installerte utstyret i flyet igjen, utførte man en solid sluttkontroll mens det ennå var i testbenken.
   Generelt likte jeg dette arbeidet veldig godt, men etter at jeg hadde vært på verkstedet et par mndr, kom det beskjed om at jeg skulle melde meg for sambandssjefen. Han fortalte at han hadde sett igjennom papirene mine, og sa videre at jeg hadde altfor mye utdanning til å arbeide på radioverkstedet. Nei sa han, du bør begynne på sambandskontoret. Videre fortalte han at han hadde ordnet med kontorplass, og at han forventet at jeg flyttet inn der allerede neste dag. Jeg skulle få arbeidsoppgaver direkte fra ham, slik at jeg selvfølgelig på den måten også hadde han som nærmeste foresatt. Dermed var min praktiske tid som radiotekniker på flyutstyret over. Selv om dette var i mot min vilje, våget jeg ikke å protestere. Jeg var nyutnevnt sersjant, mens sambandssjefen var kaptein med krigserfaring. Jeg hadde nok ødelagt alle framtidsmuligheter i Luftforsvaret om jeg hadde forsøkt å motsette meg opplegget hans. For øvrig kjedet jeg meg ganske mye på kontoret. Jeg fikk ikke tilstrekkelig med arbeidsoppgaver.
   Så vidt jeg husker, kunne jeg stort sett ferdigstille de oppgavene jeg fikk å utføre på en halv dag. Resten av dagen satt jeg og leste eller gikk på radioverkstedet og pratet med mine tidligere kolleger om løst og fast. Jeg var egentlig lite fornøyd med situasjonen. Jeg var jo ikke kommet til Gardermoen for å sitte på kontor. Plutselig en dag fikk jeg brev i posten som påla meg å delta i en NATO-øvelse som telegrafist. Hovedkvarteret for øvelsen skulle være på Gardermoen og jeg skulle sitte i hovedkvarteret.
    Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært så uheldig som den gangen. Det viste seg at den telegrafisten som jeg skulle kommunisere med , var meget erfaren og som derfor sendte med mye høyere hastighet enn det jeg var vant til. Det betydde at jeg rett og slett var usikker på om det jeg hadde skrevet ned  var riktig mottatt. Flere ganger ba jeg han om å senke hastigheten, det hjalp nok i en kortere periode, men ikke mer. Det var ikke lenge før han var oppe i "full" hastighet igjen. Jeg skrev ned så godt jeg kunne og leverte signalene fra meg til noen offiserer som tok "action". Noen signaler anmodet om flystøtte til angitte posisjoner og klokkeslett, andre anmodet om forskjellig typer av krigsmateriell, i andre spurte man om lov til å foreta visse operasjoner osv. osv.
   Jeg ventet stadig på at noen skulle komme å reagere på innholdet i noen av signalene, men det skjedde ikke. Så jeg hadde forhåpentligvis fått med det essensielle. Det var virkelig en ilddåp jeg var igjennom. Men etter en 4-5 dager ble jeg ganske sikker på at det jeg skrev ned var i samsvar med det sendte. Når en tar i betraktning at jeg kun hadde 4 måneder på telegrafistopplæring forut for dette, er jeg i ettertid fornøyd med at jeg gjennomførte oppdraget uten for store problemer. Etter at jeg hadde vært på Gardermoen i ca 4 mnd, kom det endelig et signal fra Lutvatn som anga at jeg var ønsket tilbake til sambands-skolen. Det hadde jeg ikke noe i mot. Jeg var tvert om glad for at min tid på Gardermoen var slutt slik arbeidssituasjonen min hadde blitt.'

   Jeg kom altså tilbake til Lutvatn i månedskifte Juni/Juli 1952. Nå skulle jeg begynne med undervisning, noe jeg egentlig var motivert for. Jeg syntes det var hyggelig å være tilbake på skolen igjen og ble godt mottatt. Jeg fikk anvist hybel og kontor samtidig som jeg ble orientert om hva jeg skulle undervise i, samt når jeg skulle starte dette. Oppstarten min skulle skje midt i Juli, og jeg skulle starte med matematikkundervisning for to klasser. Hver av klassene skulle ha dobbelttime i matematikk hver dag, Så jeg fikk 4 undervisningstimer pr. dag.
   Jeg brukte mye av de 14 dagene forut til å forberede meg. Samtidig snakket jeg en god del med instruktører som hadde erfaring med dette. Da jeg startet opp var jeg derfor ganske godt forberedt. Erfarne instruktører understreket at en aldri måtte svare på spørsmål fra klassen hvis en ikke var sikker på svaret. Var en usikker på hva det riktige svaret var, kunne man med fordel si at dette ville en undersøke før det sikre svaret ble gitt. Poenget var da at en virkelig husket på å komme med det rette svaret i en av de aller første timene. En måtte være ærlig, slik at en ikke kom ut på "tynn is". Jeg fulgte dette rådet og kan heller ikke huske at jeg noen gang ble tatt av klassen for bløff eller urent spill.
    Jeg kom godt ut av det med begge klassene, og det skyltes ikke minmst at alle elevene var svært greie å ha med å gjøre. Det var overhodet ingen i klassene som forsøkte seg på bråk. Tvert om var de alle motivert for å gjøre det best mulig på skolen. Derfor var det både givende og utfordrende å forestå denne undervisningen. Når man merker at elevene er interessert , virker det positivt tilbake på instruktøren slik at han også prøver å tilrettelegge undervisningen på beste måte. Slik virket det i alle fall på meg. Jeg trivdes veldig godt i jobben, og forholdene oss instruktører i mellom var svært konstruktivt. Jeg følte meg etterhvert som fisken i vannet.
   På nyåret i 1953 ble jeg overført til å undervise mer om elektronikk og mindre om matematikk. Dette bidro til at jeg ikke gikk trett av å ha samme faget hele tiden. Jeg underviste i flere av elektronikksystemene som den gangen fantes i Luftforsvaret. Når man gjennomgikk radioteknikerutdannelse lærte man alle systemene, både bakkeradiosystemene og flysystemene.

   På sensommeren i 1953 fikk jeg beskjed om å melde meg for skolesjefen. Han spurte meg da om jeg hadde lyst til å lære noe om pedagogikk og psykologi. Jeg svarte at siden jeg da drev som lærer, kunne jeg tenke meg å få en god innføring i disse fagene. Han svarte da da Statens Yrkeslærerskole, som holdt til i Oslohadde lagt opp et 6-7 måneders kurs for allerede tilsatte yrkesskolelærere i disse fagene. Denne skolen hadde også avsatt en elevplass for Forsvaret og skolesjefen sa at hvis jeg var positiv til dette, ville jeg få denne plassen.
   Jeg har aldri angret på at jeg tok dette kurset. Det gav meg mye kunnskap som jeg siden har dradd nytte av i hele mitt yrkesaktive liv. De som hadde lagt opp kurset, hadde vært svært forutseende hva angikk gruppesamarbeid, framføring, presentasjoner, orienteringer og anvendt psykologi i lærersammenheng osv.

   Straks jeg kom tilbake til Lutvatn etter avsluttet kurs, mottok jeg et brev fra skolesjefen hvor han påla meg å virke som pedagogisk veileder for instruktørene på skolen. Primært skulle dette skje ved at jeg møtte opp i timene til den enkelte uten at jeg hadde annonsert besøkene på forhånd. Jeg skulle notere meg forhold i undervisningen som jeg mente det var verd å gå gjennom med instruktøren i etterkant av undervisningen. I to år drev jeg med dette ved siden av egen undervisning. Jeg trivdes godt i denne arbeidssituasjonen og hadde en følelse av å få passende utfordringer hele tiden, noe som bidro til at jeg følte at ardeidet var interessant og meningsfylt.

På høsten 1954 fikk jeg nok en beordring til en NATO-øvelse. Det var en av de helt store øvelsene, hvor alle NATO-land deltok. Jeg ble beordret til Luftkommando Sør-Norge som den gangen holdt til i en fjellbunker ved siden av hoppet i Holmenkollen. 
   Jeg fikk beskjed om å melde meg for en navngitt engelsk offiser der. Han fortalte meg at jeg skulle være "in-recorder", det vil si at telegrafistene skulle levere alle innkomne meldinger til meg. Jeg skulle foreta de nødvendige registreringer, dekodinger og derpå foreta fordelinger til de enkelte adressatene. Jeg hadde føelsen av at jeg behersket jobben takket være min tidligere telegrafistutdannelse. Øvelsen varte i 10 dager og den siste øvelsesdagen om ettermiddagen fant jeg ut at jeg var godt ajour med tingene. Jeg gikk derfor ned i kantina og kjøpte meg en kopp kaffe samt Dagbladet. Jeg tok disse tingene med meg opp på kontoret for å hygge meg med kaffe og avisen på tampen av den store øvelsen. Plutselig sto min foresatte bak meg og spurte hva jeg hadde fore. Jeg svarte på en høflig måte at nå hadde aktioviteten blitt sterkt redusert og at jeg følte å ha god kontroll med tingene, så derfor hadde jeg tillat meg å ta en liten kaffepause. Han svarte da litt bryskt at i krig så vel som i øvelser måtte berørte ikke ta ekstra pauser. Det ville bestandig være noe å gjøre sa han. Disiplinen måtte gå foran personlige ønsker! Jeg skjøv kaffekoppen til side og fortsatte min tjeneste som vanlig til øvelsen ble avblåst et par timer senere. Da gikk jeg ned til den engelske offiseren og leverte mine papirer, jeg var svært formell og det samme var han.

   På veien tilbake til Lutvatn tenkte jeg en god del på denne hendelsen og kom til at jeg hadde blitt rettferdig behandlet av denne offiseren. Etter et par uker , møtte jeg skolesjefens sekretær. Hun fortalte at det helt nylig var kommet rapport om min øvelsesdeltagelse. Jeg ymtet noe om at det var vel begredelige greier. Nei svarte hun, det var noe av den flotteste rapport hun hadde sett. Jeg hadde bare fått ros og skryt for min måte å utføre tjenesten på. Personlig har jeg ikke sett rapporten, men jeg regner med at den ble vedlagt i min personlige mappe. I den hadde jeg jo ikke innsynsrett. Imidlertid fikk jeg etter dette en positiv holdning til engelske offiserer. Jeg så på dem som kravfulle i tjenesten, men de hadde også sans for de myke verdier. Jeg hadde ingen problemer med å akseptere en slik væremåte.

Våren 1955 kom det oppslag om at Luftforsvaret søkte etter aspiranter for sivilingeniørutdanning. For å komme i betraktning måtte man ha realartium, et såkalt gruppe 1 kurs samt være fast ansatt i Luftforsvaret. Radioteknikerkurset var et slikt gruppe 1 kurs. Jeg hadde søkt fast tilsetting og fått det 1 år tidligere i forbindelse med søknad om tjenestebolig på Ulven i Oslo. Jeg innfridde med andre ord de grunnleggende kraven som var satt. Etter at jeg hadde søkt, var jeg selvfølgelig spent på utfallet, fordi det var sett på som noe av det beste en kunne få tilbud om i Luftforsvaret. Jeg visste at 10-11 av insttruktørene på Lutvatn hadde søkt og det var selvfølgelig søkere fra andre steder i Luftforsvaret også. Etter noen uker fikk tre av oss et brev fra Overkommandoen om å møte til intervju i anledning søknaden. Det var avsatt en time til dette på hver av oss.
   Personlig syntes jeg intervjuet gikk greit og det siste kvarteret snakket intervjuerne til meg som om jeg allerede var uttatt. Jeg tok imidlertid ikke sjansen på å si noe om dette, men etter ytterligere 3-4 uker kom det brev om at jeg var tatt ut til å gjennomgå denne utdannelsen. Noe av det første jeg gjorde da, var å ringe mine nærmeste. Min kone, Berit, var på Sørlandet på den tiden. Hun tok for øvrig det hele med stor ro. Jeg fortalte at hun måtte forberede seg på å bli med til USA, fordi Overkommandoen hadde bestemt at utdannelsen skulle foregå ved ett av de mer anerkjente universitetene i USA. Vi var pålagt å søke opptak selv, fordi Luftforsvaret ikke hadde noen avtale med noen av de aktuelle universitetene. Berit var sporty og hadde ingen negative reaksjoner på opplegget. Etterpå ringte jeg til Lie og informerte min bror og mine foreldre om hva som var forestående. Jeg hadde inntrykk av at alle syntes dette var storveis, men kanskje også litt skremmende. Det skremmende var jo at hele min familie og jeg skulle være borte så lenge. Nå må en huske på at dette fant sted i 1955, og verden var ikke så liten som den har blitt etterhvert. For min familie ble USA sett på som det forjettede land som lå veldig, veldig langt borte. Spesielt min mor var nok ganske stolt på mine vegne. Jeg regner med at hun ringte rundt til sin familie og fortalte om min forestående USA-tur. Jeg tror hun hadde stor glede av å formidle denne nyheten.
 
   En som den gangen var en venn av meg, Bernhard Eggesbø, studerte ved Stanford University, Palo Alto i California. Etter anbefaling fra ham valgte vi tre som var tatt ut til utdannelsen å søke om opptak ved samme universitet. Han informerte om at universitetet var prestisjetungt, klimaet var veldig bra og han mente det ikke ville være noen problemer med å finne et sted å bo.
   Vi ble opptatt som studenter ved dette universitetet, men søknadene hadde kommet for sent til at vi kunne begynne studiene i 1955. Vi var imidlertid velkomne til å starte i august 1956. Slik ble det. 

Lutvatn ble altså det stedet som førte meg til det endelige valget av yrke og det var også det stedet som stimulerte meg til det. Både som elev og som instruktør opplevde jeg å være i et konstruktivt miljø. Jeg visste ikke noe om dette på forhånd, mer eller mindre tilfeldig ble man en del av disse miljøene. Speskielt instruktørene var veldig målbeviste. De aller fleste hadde klare planer for framtida si, og de fleste satset på videre utdannelse. Disse holdningenen smittet nødvendigvis over påm meg også. Det var tilfeldighetenes spill somm nærmest klarla hvilken vei som skulle følges.

                                    ---- med takk til Petter Olafsson som har overlatt disse memoarer til oss. Oddvar Lie var hans bestefar.
   
Oddvar Lie til høyre

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Geir Pedersen | Svar 19.11.2016 22.57

Artig å lese ! Husker flere historier med Stabsersjant Støa, som kunne være alt fra sersjant, vingsersjant eller stabsersjant. Jeg kom til Lutvatn julen 1963.

Per Aakvik 15.12.2016 21.50

S/sjt. Støa var litt av en "karakter", han var leirmester og bl.a. brannsjef i leiren og gikk vanligvis i en lagerfrakk). Jeg var ferdig på spes.kurset i des 63

HCRYEN | Svar 26.09.2016 03.41

Hei 🙂

Min farfar Olav Ryen jobbet på Lutvann. Familien hans bodde også der. Men jeg vet bare at han var kaptein. Vi vet svært lite om våres farfar.

Tore Christoffersen | Svar 17.01.2015 12.26

Hei.
Husker ing. Halvorsen i verktøylære og hans definisjon av filer: Vi har tre slags filer: - flate filer - runde filer og andre filer!! Tore Christoffersen.

Jan Abrahamsen | Svar 09.08.2014 15.05

Som vernepliktig i 62/63 hos P. Iwers så hos fenrik Thorsen og st.sj. Gjøvåg var min jobb bl.a. å hente nye elever og føre rulleblad. Artig med historiene.

Per H. S. Aakvik 22.09.2014 16.53

Du var kanskje sammen med v/sjt. Eilertsen og hentet meg og noen andre tidlig om morgenen 2.7.1962 på Eidsvold st. til opptaksprøver på G.moen for gr.k. 3/62?

Erik Tømte | Svar 13.11.2011 19.14

Godt å se at Mr. Ellevseth fortsatt er både skrive-glad og skrive-før

Jan Fredrik Knutsen (Spes2/64) | Svar 08.08.2011 17.13

Flotte og fengende historier! Håper det kommer flere etterhvert.

Per H. S. Aakvik | Svar 17.07.2011 16.10

Jasså, dette er den korrekte historien som "alle" snakket om (jeg startet på gr.kurs 3/62 høsten 62). Jeg erindrer at vi fikk en uventet våpeninspeksjon.

Gunnar | Svar 14.07.2011 14.24

Håper det er noen som har slike gode historier. Det var jo fler som gjorde seg bemerket på Lutvatn. Ssjt Støa, Adjutant Ek, Ing Halvorsen etc.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

15.12 | 21:50

S/sjt. Støa var litt av en "karakter", han var leirmester og bl.a. brannsjef i leiren og gikk vanligvis i en lagerfrakk). Jeg var ferdig på spes.kurset i des 63

...
19.11 | 22:57

Artig å lese ! Husker flere historier med Stabsersjant Støa, som kunne være alt fra sersjant, vingsersjant eller stabsersjant. Jeg kom til Lutvatn julen 1963.

...
23.10 | 22:58

Ref. bildet fra spes 3/63 sendt inn av Einar Henriksen . Jeg gjenkjenner Knoph, Myklebust, Pettersen, Pedersen (undertegnede), Henriksen og Wallstad.

...
16.10 | 02:36

Spes 2/65 noen innom? Vi var de siste spes. Artig med kontakt.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE