Luftforsvarets sambands og radarskole

Etter søknad ble personellet som skulle tas ut til skolen innkalt til opptaksprøver. Inntakene var ofte dobbelt så stor som de man hadde behov for. Etter uttaket ble rekruttskolen gjennomført. Den gikk gjerne på Værnes eller Gardermoen hvor man hadde rekruttskole. Etter det var det endelig å komme seg til Lutvatn og begynne på grunnutdanningen.

Grunnutdanningen for teknikerne

Grunnutdanningen for teknikerne forgikk på en spesiell måte. All teoriundervisning ble skrevet ned på tavlen av instruktørene og deretter kopiert av elevene. Det var mye ren pugging og ofte lite forståelse av hvordan ting virket. Da var elementærlaboratoriet mer praktisk tilrettelagt. Her fikk elevene måle og kople opp kretser og sjekke både Ohm og Kirschofs lover. Radiorør lærte man mye om. Det var både dioder, trioder og pentoder. Her gikk elektronene både fort og stødig gjennom rørenes vacum.
Instruktørene var ofte helst sersjanter som hadde gått samme utdanningen et år eller to tidligere og som hadde utmerket seg med gode karakterer. Klassene var på 20 til 25 elever.

Spesialiseringen

Spesialistutdanningen foregikk i små klasser. Normalt 6 til 8 elever. Her ble skjemaer brettet og signaler fotefølgt gjennom radiorør og allverdens annen rar kopling. Justering av nivåer både på signaler og spenninger ble gjort. Og så feilfinning da. Instruktørene lagde feil på utstyret som elevene skulle finne ved å måle og tenke logisk på hvor problemene kunne være. Det var ikke bare - bare å få signalet til å gå fra antennen til høytaleren på en radio. Og i en radar skulle jo signalet både fram og tilbake. Det var ikke greitt å få til det samtidig!! Så tiden ble en stor ting å tenke på. Godt at man hadde hjelp av instumenter som var så sofistikerte at de skilte på mikrosekunder. Databehandling hadde man også begynt med, men det var på det aller enkleste viset. Heldigvis kunne man se registerne i datamaskinen og følge datastrømmen fra det ene registeret til det andre. Analoge datamaskiner hadde også blitt innført i noen av radarsystemene. Her var det regnekondensatorer og andre mystiske komponenter som beregnet både det ene og det andre. Og så var det jo ikke bare elektronikk i utstyret. Det var både mekanikk, hydraulikk og pneunomatikk som både hakket og ulte.
Alt i alt en drøm for en teknisk hungrig sjel. Her fikk man virkelig boltret seg i moderne teknologi.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Viggo Skaug | Svar 04.12.2015 11.12

B2/68 har egen FB side. Meld dere inn i gruppa.

K.Hagerup | Svar 11.04.2011 14.15

Det var ikke akkurat slik det foregikk i 1950 da jeg kom til Luttvann, bl.a. var rekruttskolen unnagjort før vi kom ttil skolen. Klassene var også større.

Kristian Wennberg | Svar 31.03.2011 12.51

Har tatt vare på noen av kompendiene og koser meg med å ta de fram sånn dann og vann

Robert Østgård | Svar 04.03.2011 17.29

Lærte utrolig mye av å skrive av lærebøkene s.k. Kompendier. Takk skje lov at kopimaskina ikke var oppfunnet!

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

15.12 | 21:50

S/sjt. Støa var litt av en "karakter", han var leirmester og bl.a. brannsjef i leiren og gikk vanligvis i en lagerfrakk). Jeg var ferdig på spes.kurset i des 63

...
19.11 | 22:57

Artig å lese ! Husker flere historier med Stabsersjant Støa, som kunne være alt fra sersjant, vingsersjant eller stabsersjant. Jeg kom til Lutvatn julen 1963.

...
23.10 | 22:58

Ref. bildet fra spes 3/63 sendt inn av Einar Henriksen . Jeg gjenkjenner Knoph, Myklebust, Pettersen, Pedersen (undertegnede), Henriksen og Wallstad.

...
16.10 | 02:36

Spes 2/65 noen innom? Vi var de siste spes. Artig med kontakt.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE